Ny runde...

Vi har vært i tvil om vi skulle skrive noe mer på denne bloggen, og hva vi skulle skrive. Og om det i det hele tatt er flere som er innom her. Vel, kort fortalt. Starten på april begynte med en prøve av beinmarg og spinalvæske, der det etterhvert var klart at det var blaster (kreftceller) de hadde funnet. Svaret fikk vi sent en tirsdag på telefon, med beskjed om å komme inn 2 dager etter. Som sagt så gjort. Thea har begynt på ny cellegift, som hun blir veldig veldig dårlig av selv, men som kreftcellene reagerer positivt på, dvs kreftcellene tåler cellegiften like dårlig som Thea gjør! Planen er også stråling etterhvert, så vi får bare stole på legene, denne gangen også.. Vi kommer garantert ikke til å være så aktiv på bloggen denne runden, men jeg skal prøve å oppdatere de som vil vite hvordan det går. Preben.

Evig læring

Hva har jeg lært de siste dagene?
1.Ikke legg ut på langtur i kulda!
2.Ikke tro at jeg er friskere enn jeg egentlig er!
3.At det å ligge på sofaen kanskje ikke er så dumt nå i vinterkulda!
4.Å få ei natt eller to på sykehuset, slettes ikke er så verst!

På søndag ettermiddag fikk jeg sikkert ettervirkningen av lørdagens tur. 40 i feber,kvalm,svimmel og frøys så jeg hakket tenner og skalv.. Og da blir mannen bekymra selvsagt.. Forøvrig ble jeg litt bekymra selv også, og etter en kjapp telefon, så fikk vi beskjed om å komme inn. Eget rom og bare luksusen. Nok en ny type antibiotika ble prøvd, blodoverføring og min beste venn:morfin..

I går ble formen stigende igjen heldigvis, og den nye antibiotikaen fungerte bedre!
Så fram til sommeren ca skal ikke jeg gjøre stort.. Gå roooolige, korte turer, og ikke minst hvile mye!! Og ikke minst skal jeg ha tålmodighet som ett esel! Vet dere at ett esel kan stå på samme stedet i timesvis, uten å kjede seg? Eller, jeg vet ikke om dette stemmer, men Preben påstår nå det da.
Vel, jeg skal ikke påstå at jeg ikke kjeder meg.. For det gjøre jeg! Men så er jeg også så glad for at jeg skal hjem igjen i morgen, og ikke må være her i tja... 10 uker!
Viktig å se noe positivt i alt har jeg hørt!
Det skal være nyttårsforsettet mitt... + at jeg skal tilbringe mer tid på sofaen!
Noen som kunne tenkt seg å bytte nyttårsforsett med meg?
Preben er faktisk på jobb i kveld, såå... kan noen underholde meg?
Stikk innom murbygget da vel, så lenge du er 110% frisk vel og merke;)
Ooog:Nå begynner det å dra seg til her... Fra neste uke av, skal jeg bare inn hit EN gang i uka, for å sjekke at alt er bra.. Kjenner at jeg gruer meg allerede, for jeg liker å få beskjed veldig jevnlig om at alle prøvene er fine.. Magefølelsen min sier jo at dette ikke skal gå bra, men igjen.. Magefølelsen min har aldri hatt rett, så vi får håpe den fortsetter å si feil! Mulig jeg få Oliver til å snike inn blodprøver daglig.. Det hadde vært noe det!

Frustrert!

I dag skulle vi egentlig, kanskje få dra hjem..
Men så daler immunforsvaret mitt nesten ned på 0, sammen med blodprosenten.. Og dermed ble det noen poser med påfyll (Takk til dere som er blodgivere:) Kjente feberen kom tilbake for fullt i går kveld, så det ble en ny runde med antibiotika..
Så da er vi tilbake til den "ventetiden"... Og det er ikke noe som går treigere enn den "ventetiden"... Spesiellt når immunforsvaret ble så dårlig som nå, er det fint lite vi kan gjøre uansett. Ikke at vi hadde planer om å tråkke opp og ned karl johan likevell altså, men vi var så innstillt på å dra hjem nå!
Nå skal jeg vel egentlig ikke klage, for den siste uka har gått bedre enn vi skulle trodd.
Men men, vi får vel smøre oss med enda mer tålmodighet, selv om den er så tynnslitt at det egentlig ikke er mer igjen av den!
Orker rett og slett ikke skrive mer nå, men dere som ventet oss hjem i dag... ja, dere må bare vente litt til;) Vi kunne ikke møtt noen av dere uansett så...

Kreftfri!!!

Vi har jo forsåvidt vist det i ett par dager, men i dag kom det endelig svaret!:)
Å få beskjeden ble ikke helt som ventet.. Selvsagt er vi overlykkelig for at vi vant denne runden.. Men samtidig er vi så slitne og utmattet at den store feiringen uteble..
Men den kommer senere sjø!
Uansett, nå er vi snart på beina igjen, vi kan snaaaart begynne å pakke bagene våre, og dra hjem.. snaart.. Vi hadde ærlig talt ikke trodd dette for 14 dager siden.. Da trodde vi/Preben at jeg faktisk aldri skulle hjem igjen.. Så feil kan man heldigvis ta:D
Dagen i går ble litt for hard, iom at jeg har tilbragt en mnd sengeliggende, så i dag blir det en meget rolig dag.. Men det tåler vi:)
Takk for alle bursdagshilsningene og alle andre hyggelige kommentarer som kom inn i går!
Da ønsker vi alle en fin dag, mens vi ligger rett ut i senga og ser på hotell cæsar.. Forskjell på folk ja.. Nyt kulden folkens!

Godt nytt år og godt nytt:)

Vi starter året med det ene gode prøveresultatet etter det andre!
Har hatt en uke der jeg knapt har vært ute av senga, faktisk enkelte dager som er borte.. Fint for min del, noe verre for Preben og resten av familien..
Men nå går det framover, og i morgen oppheves isolat, om prøvene ser fine ut da..
Jeg er helt ufattelig sliten.. det er egentlig ikke ett dekkende ord en gang.. Men jeg håper og tror at det verste er over nå.. Det håpet legene på også, for nå har jeg snart ikke mer å gå på!
Men det er en annen sak..
Tusen tusen takk for mange hyggelige kommentarer!! Så koselige alle sammen er!! Snart... når jeg får litt mer energi, så skal jeg prøve å svare dere også.. smør dere med liiiitt tålmodighet!
Blogges plutselig igjen..
Og i mens: nyt snøen,finværet(?!),skiturene og alt annet utendørs! Det skal jeg også snart!!

Endelig!!!!

Først så vil vi ønske alle ett godt nytt år, og håper at alle får ett bedre år, uansett hvordan 2009 har vært!
Og vi, vi skal feire nyttårsaften med godt humør! I dag kom det ENDELIG ett bedre prøveresultat. Leukocytter på 0,3!!! (nei, vi er ikke ute av isolatet enda..)
Thea var mye mye mye mer oppegående i dag, og en natt med skikkelig søvn hadde gjort godt! Både for kona og meg;)
Nå skal vi ikke forvente at det kun går en vei, men det er jammen vanskelig å få det verre enn det har vært de siste dagene/uka!
Bare en kjempekort oppdatering i dag, og en liten oppfordring: Drikk ett ekstra glass champagne i dag folkens, for "gode" prøveresultater og starten på ett år som ikke kan bli annet enn bedre, enn det vi legger bak oss! for vår del værtfall!
Da gjenstår det bare å takke for det gamle året, ett innholdsrikt år med mye motgang, nedturer,oppturer,begivenheter som bryllup, nye bekjente og venner. Mye av dette ville nok ikke skjedd, hadde det ikke vært for sykdommen. Men DEN takker vi ikke for.
Setter også pris på alle dere, kjente,ukjente,ikke fullt så ukjente lengre, som følger oss her på bloggen og "in the real life" og hjelper til fysisk, kommer med støttende ord når dem trengs som mest,osv osv. Ingen nevnt, ingen glemt!
Så får vi se hva det nye året bringer av motgang og medgang! Vi er klare for hva som helst nå...
God Nytt År til dere alle, og kanskje blogges vi her på nyåret!
Oppdatert:(blir bare lengre og lengre det korte innlegget mitt.. Vi prioriterte ikke å sende ut det vanlige nyttårsbrevet i år, så vi sender det på mail i stedet (ja, vi vet det..) Men til poenget: Vi har jo endel nye adresser der, bl.a til noen blogg-lesere, og andre.. Til dere som har mottat/mottar der mailen i kveld, jeg vil tro at det ikke er av så stor intresse for dere å lese om året vårt. Så dere kan velge å slette den før dere åpner den;) Om den er av intresse:Anse dere som våre venner, og send gjerne ett nyttårsbrev tilbake:) Fast tradisjon for alle venner og bekjente som ikke bor i umiddelbar nærhet!
Edit...(igjen..) Regine Stokke ble kåret til årets navn 2009.. Velfortjent.. Men så trist at hun aldri får den gratulasjonen og får oppleve dette selv..

Dag 16

I dag er det 16 dager siden transplantasjonen. Jeg hadde forøvrig kommet litt ut av dagene.. En dag kan føles som 4 dager, og timene flyter bare over hverandre.
Det går fortsatt ikke noe særlig videre dette.. Mye smerter, sår hals,munn osv.
Om hun bare greier å ta sandimmun i tablett form, vil det være ett godt tegn på bedring! De er ganske store, og Thea har virkelig tappert prøvd å svelge og true de ned halsen.. Men det er til tider vanskelig nok å få ned vann.. Samtidlig som hun sliter med veldig munntørrhet.
leukocyttene ligger stadig på 0,1, så forbannet stabil også! Isolatgrensa er på 0.2, så sånn er det nå med saken.
Denne "ventetiden" tærer på alt av krefter og humør, og vi føler vel begge at det MÅ komme ett lite lyspunkt inni denne sinnsyke lange tunnelen vi er i NÅ!
Vi vet veldig godt begge to at vi langt i fra er ferdig med denne kampen. Det er en lang vei å gå, før friskmeldingen kommer. Men kanskje veien ikke bare inneholder bratte motbakker når vi endelig kan si oss ferdig med isolatperioden...?

27/12

Som noen allerede vet, så har ikke dette vært den beste julen for oss.
Julaften ble "feira" i all stillhet. Thea fikk noen intense magesmerter på morgenen, og dagen bar preg av det. Mye smertestillende, smertepumpe osv.
Har vært noen dager med litt usikkerhet på hvordan dette skulle gå, timer der vi ikke har fått kontakt med henne, og andre timer der hun bare ligger og vrir seg av smerte. det er ikke antydning til "take", og det ser rett og slett ikke bra ut! ikke fra mitt ståsted værtfall...
Det er da man er glad for det sykehus-tilbudet vi har i Norge, når det gjelder slikt. Man blir tatt godt vare på i sånne sammenhenger værtfall.
I dag ble formen litt stigende. Smertene ble litt mindre intense, og smertestillende mindre brukt. Dermed har hun vært våken mye av dagen. Om dagene blir lange, så hjelper det uansett på ektemannens bekymrede nerver!
Nå kan vi kanskje se litt framover igjen, og muligens slippe ut av isolatet neste uke. Men vi har ingen forhåpninger av noe slag akkurat nå. Så lenge ting blir bedre enn det har vært de siste dagene, så er vi veldig fornøyd.

Takker igjen for mange flotte kommentarer. Thea svarer nok etterhvert.
Ønsker alle kjente og ukjente en fortsatt fin romjul.

Isolat!

Da var dagen kommet.. Ble egentlig ikke noe stor overgang, men det vil nok merkes etterhvert.
I dag fikk jeg endelig intrvenøs næring! Den siste uka har virkelig vært en kamp for å spise mat.. Alle slimhinner er så såre, og det gjør det vanskelig å spise.. nær sagt umulig.. Uka har bestått at saltstenger (til såre slimhinner ble ett faktum), vann og tja.. ikke stort mer.
I dag kom mage-leddsmerter og feberen snikende, og da var det like greit med isolat og slutt på mas om gåturer.. Joda, noen lyspunkter finner vi nå da;)
Det var dagens tilstandsrapport!
Ønsker alle dere "ute i det fri", en fin-fin førjulstid:)

Dag 3

Tja.. Jeg lovte vel å komme med oppdateringer ganske ofte.. men nå skjer det ikke akkurat så veldig mye her...
Jeg får fortsatt litt cellegift.. Det var noe jeg, eh.. hadde hørt, men glemt. Heldigvis små doser, kun for å holde immunforsvaret nede.
I tillegg er jeg koblet til sandimmun hele kvelden.. Og jammen er jeg glad for at dette ikke skjer på sommeren, for ene bivirkningen er at man så varm.. Ikke bare hendene og ansiktet, som det står. Men men.. greit nå i disse kalde tider.....
Prøver å være oppe å gå litt på dagtid, men alt er bare tungt om dagen! Jeg tenker litt for ofte at "dette gidder jeg ikke".. også kommer realiteten over meg, og da er det bare å fortsette. men jeg er så drittlei!!!! Jeg greier liksom ikke å se noe lys i enden av den tunnelen her.. Det er så langt frem, og litt uoppnåelig nå..
Men *bank i bordet* så tror vi at isolatet kan vente til over helga..
Fredrik har tatt sine blodprøver for å få kontrollert elektrolytt-nivået etter høstingen, og alt så heldigvis bra ut der! I dag reiser han til kr.sund, så ta godt i mot han:)
Tuusen takk for alle meldinger,mailer,telefoner, kommentarer, osv osv:) Dere er så gode!
men nå sier jeg "over og ut"!
God helg!

Vel gjennomført!

Møtte en opplagt Thea på morgenen i dag, etter ei helg som kan beskrives best som ett rent helvette!
Men i dag var hun i klart mye bedre form.
Fredrik møtte opp kl 07.30 for høsting, og mente selv at han sikkert var 5 kg lettere nå;)
Selve transplantasjonen tok bare 1 time og 10 minutter, og legen og sykepleierne mente at dette gikk meget bra! Skal det endelig være litt flaks på veien vår igjen nå?
blir "mest sannsynlig" isolat mot helga, men vi ser egentlig ikke så mørkt på det.. Mye av induksjonsbehandlingen ble jo oppholdt i isolat så.....
Takker så mye for kommentarene på forrige blogg! Hyggelig at det er flere enn familien som følger med!
Hadet så lenge.
Preben

Rapport!

Må først og fremst fortelle at Thea er ikke så dårlig at hun ikke greier å skrive, men vi får ikke inn nett på rommet, og da føler hun ikke for å sitte ute i gangen å skrive..
I natt meldte forøvrig kvalmen seg, og det var frem med bøtte rundt ett 2 sifret tall! Så dagene er jo ikke noe å juble for, men dette viste vi jo kom, så vi var også innstillt på det.
Jeg lå jo forsåvidt å sov i hele natt, så jeg er opplagt og "rask" på dagtid!
I dag har vi ruslet og gått litt, rundt omkring. For å få litt mosjon og frisk luft. Vi har fått beskjed om å være mest mulig oppegående, og komme oss ut av rommet, før transplantasjonen. Men nå begynte feberen å komme snikende, frostriene satte seg, så da blir det vel en runde med antibiotika..
Men ellers går det overraskende bra (sier jeg..)!
På mandag er dagen for transplantasjonen! Fredrik er klar for å høstes, som vi liker å kalle det;) og vi er egentlig ganske spent på hvordan formen blir framover..
Vi setter pris på at folk tenker på oss, vil hjelpe til og lurer på hvordan det går...
Men de fleste leser jo bloggen nå, så skriv heller her, eller på mail om det er noe. På den måten kan vi "sortere", og slipper den evige strømmen med "pip pip" på telefonen:)

Helg ja....

For en dag!!
Våknet kl 06 i dag tidlig, ikke helt i storform.Ble svimmel bare av å gå fra liggende til sittende i senga,kvalm,snufsete, og leddsmerter.. litt den følelsen før en influensa bryter ut.... Ikke noe godt tegn.. men innstillt på å dra på kurs..
"Hvordan mestre hverdagen, når den ene i parforholdet blir alvorlig syk"
På vei utover skjønte vi at det ikke ble helt gjennomførbart! En telefon til vår engel i hvitt.. Siri som er kreftsykepleieren vår.. Hun mente at vi skulle komme inn tvert.. Kursen ble endret og vi var på vei til "hybeln"..
En blodprøve og en liten moralpreken senere, var resultatet at tallene på både neutrofile,trombocytter og hemoglobin var alt alt for lave.. En blodprosent på 8,1 var ikke noe å skryte av vistnok:p
Ett par blodposer og timer overstått, var formen så mye bedre at jeg var klar for å dra hjem. Men nei, det fikk jeg vist ikke.. Immunforsvaret mitt var litt fraværende,og det ble snakket om infeksjoner,svineinfluensa,vanlig influensa.... antibiotika og alt mulig annet over hodet på meg.. Jeg maser og vil ha svar, for nå skal jeg ta litt kontroll over dette selv også. Men jeg får bare beskjed om å vente! (jeg er ikke så glad i turnusleger lengre!)
Tålmodig som jeg er (hah!) ventet vi helt til kl 13..
Da får jeg beskjed om at jeg skal dra hjem, med åpen retur tilbake...
Rakk akkurat hjem, rydde litt og vente på at de som skulle se på huset kom.. En familie, og selvsagt med barn.. Skumle greier.. Barn tar med seg mye bakterier er min oppfatning! Feberen kom snikende, og nærmet seg den magiske grensen for innleggelse... En telefonsamtale senere sitter vi nok en gang i bilen, på vei til "hybeln"... Enda en blodprøve, enda vi påpekte og ga de beskjed med teskje om at det var gjort for ett par timer siden. Samme spørsmålsrunde som tidligere i dag, og samme funderingen over hodet mitt, mens de prøver å finne ut hva de skal gjøre med meg.. Morsomt med sykehus og helg altså.. Endelig kom legen min, og innleggelsen var ett faktum!
Får selvsagt utdelt rom som deles med en jente som nylig har startet med cellegift, syns livet er helt jæ***,er sinna på alle(sitat fra storesøster) og som bare ser stygt på oss.. Etter min mening kunne aldersgrensen på barneavdelingen blitt hevet til 20 år! Og narkose kunne godt bli gitt til oss "voksne" under benmargsprøven også, bare så det er sagt! Jeg syns det er like vondt som en 18 åring altså!
Ja, vel.. Uansett.. Ser ut til at det blir en natt på hybeln, og egentlig er det greit.. Når det bare er for en kort periode er det litt godt å komme tilbake til de hvitkledde.....
Vi har funnet ut hvorfor jenta ser så stygt på oss:) Hun er sikkert sjalu, siden jeg har verdens beste svigerfar.. Han har vært her med både middag (kyllingsalat) og kvelds (nystekte rundstykker).. Hun tenker vel at jeg er bortskjemt da, siden jeg har både en super svigerfar og en kjempekjekk og snill mann:D

Gaaal

Jeg begynner å bli litt smågal av å ikke vite noe. Å gå å vente på svar i flere dager, er til tider uutholdelig.
I tillegg sviktet kommunikasjonen mellom meg og Preben noen dager, og vi ble satt litt på prøve. Han sliter med å forholde seg til dette, og vet ikke hva han skal gjøre.
I går fikk vi uventet besøk fra Jon, som er nevnt tidligere.(blogginnlegg 26 mai)
Han vet hvordan det er både som pårørende, og hvordan det er å ha en kreftdiagnose. Så han kan sette seg inn i begges situasjon. Han og Preben hadde en "helaften" ute, og det var en kveld han virkelig trengte.
I dag var vi mer på nett, og har hatt en fin dag sammen:) Vi har gjort litt "kjæreste-ting" som vi aldri har hatt tid til før.
Og ikke minst: Jeg har ridd min nye hest i dag!! For første gang siden... 9 mars! ett halvt år faktisk:o
Det ble riktig nok ett par runder rundt ridebanen i skritt og tølt, og etterpå var jeg helt gåen. Men jeg skal love det var verdt det, både for motivasjonen og humøret mitt!
Vi skal forresten på sykehuset på torsdag, og håper å få ett skikkelig svar da!

Tøffe dager for min kjære

Det går litt som en karusell her om dagene. Thea hadde en realativt fin helg, var oppe å vandret, leste og svarte på mailer og var i kjempehumør. Hun har jo forsåvidt vært i et beundringsverdig godt humør de siste ukene! en del tunge tanker de første dagene, også var det nok! hun bestemte seg for å være positiv og glad så lenge dette skulle stå på.
Men i går ble ting litt forandret her.. Håret som har vært litt "løst" siden før helga, faller nå av bare man tar på det..
Dette er verre enn både hun og vi har trodd det skulle bli, og i går sleit hun veldig med dette..
Hun forbannet kreften,cellegiften, sykehuset, og ikke minst meg, for at jeg sa at håret hennes ikke betydde noe for meg.
Dette trodde hun ikke noe på, og jeg fikk beskjed om å gå! Man blir litt fortvilet og rådvill, og vet ikke helt hva man skal gjøre..
For det første er ikke Thea en person som er sint uten grunn, sur og irritert er hun ALRI, da hun mener at det er bortkastet tid.. det andre er at hun er meget stabil i humøret. For skal du få henne sint, må man virkelig gjøre noe ille.. Hun har blitt forbannet på meg en gang i løpet av 4 år, uten å nevne grunnen her...
I går kveld hadde vi en lengre samtale med en sykepleier, som gjorde godt for henne, for oss begge egentlig....
Sykepleieren mente at hun ikke hadde hatt noen spesiell reaksjon på at hun er SYK,og at dette er ikke noe som går over av seg selv, og det vil ta tid. Thea har hørt det, godtatt det, og har tenkt at dette er greit. ikke noe problem! ikke noe å ta på vei for liksom...
Så det er nå reaksjonen kommer, og det er noe hun må gjennom.
Thea har jo hele tiden ville vært like sprudlende og glad som ellers, men som sykepleieren sa, så har hun LOV til å være sint, lei seg, fortvilet og ikke minst lov til å legge seg ned å være syk!
Å være en sprek 24 åring, som har trent hardt i mange år, er det klart at overgangen har vært hard. Kroppen skal gjennom en tøff behandling, og det merkes! Å ikke få gjøre hva man vil lengre, fordi kroppen ikke greier det, er også en nedtur. En nedtur som hun har lov til å ha!
Vel, skal ikke skrive noe særlig mer i kveld.. Det er bare for å oppdatere litt, siden Fredrik av en eller annen grunn greide å slette noen av innleggene.. er det ikke det ene, så er det helt klart noe annet.
En ting til må nevnes her.
I fjor på Island, jobbet Thea sammen med ei jente fra Bergen. På lørdag fikk vi besøk av henne og typen Jørn. Siri og Thea har hatt litt sporadisk kontakt siden de kom hjem. litt meldinger og truffet på hverandre på litt større stevner.
Siri hadde funnet denne bloggen, snakket en del med Thea på telefon forrige uke osv.. I helga skulle de hente en hund på bjerke, og stakk derfor innom for å besøke Thea. Uten at vi engang har nevnt det, får vi beskjed om de tar med seg de 3 hoppene hjem, og Siri skal stelle og ta ansvaret for dem til Thea kan gjøre det selv!!? dette gjør jo unektelig dagene mine lettere, når jeg slipper den halvtimen med kjøring for å se til de hver dag! vi fikk uansett ikke lov til å si imot henne på dette, så hestene ble med nedover!
Disse to er jo noen vi virkelig ikke har tatt med i "støtteapperatet" vårt, men som bare kommer inn fra skyggen.. etter å ha jobbet sammen i kun 3 mnd, og ikke hatt mer kontakt en knapt en gang i mnd i ettertid, viser det seg at Siri er en av de som stiller opp mest, både på den psykiske delen og den praktiske, som vennine! Så tusen takk til Siri og Jørn, som bare bestemmer seg for at - dette er noe vi vil være med på!! Jørn som faktisk aldri har møtt Thea før engang, stiller opp! Dette er snakk om 2 sporty og veldig veldig sympatiske personer, som vi er ubeskrivelig glad for å bli bedre kjent med!
(må vel nesten nevne at hele familien virkelig stiller opp! alle på hver sin måte. Storebror Fredrik har virkelig vist seg å være tittelen sin verdig, det samme med de to andre storesøstrene også! jeg skal ikke nevne alle, men vi vet alle hvem som er med på dette. det er vel ikke til å komme unna, at dere alle er like mye verd! en virkelig sammensveiset familie, som jeg er glad for å komme inn i:) og en aldri så liten takk til fattern, som snekrer og pusser opp huset vårt, uten engang å bli spurt om det)
Men da skal vi ta kvelden her, og håpe på en bedre dag i morgen! selv om det er LOV til å ha en dårlig dag.
Hilsen Preben og en sovende Thea

Bare et lite livstegn

I dag er det selveste frøken spysjuk som skriver selv, så lenge det går.
Jeg var jo egentlig meget optimistisk på mandag/tirsdag.. det har snudd seg!
Å få gift dryppende inn i kroppen, er garantert det verste som kan skje med en person. spesiellt når bivirkningene kommer Dag 1!!
de sier at dette kommer til å bli bedre etterhvert, og det må det virkelig..hvis ikke skjønner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste ukene! Hvordan andre har kommet seg gjennom dette, kan ikke jeg skjønne.. men det er jo egentlig litt motiverende for et konkurranse-menneske å vite at andre har gått løpet før meg, og OVERLEVD! da må jo jeg greie det også?! om jeg bare blir litt mindre plaget av bivirkninger!
Jeg skal aldri mer klage over en forkjølelse, hodepine eller fyllesjuke igjen.. det er bare en bagatell i forhold.

Har i grunn ikke noe nytt å fortelle dere.. av interesse værtfall, siden mamma sikkert har gitt full rapport til hele gjengen for noen timer siden..
Karine har jo allerede skrytt av supermannen min, men jeg mener det:jeg må ha verdens beste kjæreste.. uten han hadde jeg dratt hjem i går.. allerede ved dag 3.. ærlig talt, jeg skjemmes over meg selv, men når man spyr 20 ganger i løpet av dagen, da har man lyst å bare kutte ut brekningsmiddelet....
I dag bestemte jeg meg for at nok var nok.. ikke mer "jeg syns synd på meg selv" oppførsel, med hue oppi spybøtta.. det får bare stå til, det blir, det MÅ bli bedre etterhvert..
Jeg spurte så fint jeg kunne i dag tidlig, om jeg kunne reise i stallen (jeg kunne jo hatt med meg bøtta?) men det var ikke et aktuellt tema. forøvrig er jeg litt glad for at jeg ikke fikk, for en runde rundt korridoren her, så er jeg helt ferdig... men jeg skulle gjerne klappet Birk på mulen en siste gang før han drar til Danmark.. Eller ridd en tur i skogen.. eller eller.. ja, jeg tenker slik hele tiden.. på alt jeg kunne tenkt meg å gjort..
det kjipeste er at ikke får noe dato, ikke engang et årstall engang nesten, på når jeg er ferdig med dette..
vedlikeholdsbehandlingen er på 3 år!! så jeg har jo egentlig årstall, men jeg håper at vedlikeholdsbehandlingen ikke er på langt nær så ille som dette....... men sånne tanker skal jeg ikke tenke.. psykolog sivert sier at jeg kun skal tenke på morgendagen (ikke at den er så veldig oppløftende) og så deretter en uke i gangen.. men det er ikke så enkelt.. jeg går glipp av så mye pga dette.. mirakel-sprøyte, hvor er du?????

Jeg hadde nok ikke trodd at dette skulle bli så kjipt som det er, jeg var jo liksom innstillt på at jeg skulle ri Birk på kåringa selv i mai, før innleggelsen.. Jeg begynner jo å skjønne at dette er hardere saker (myyye hardere) enn jeg hadde forestilt meg.. snakk om å bli slått i bakken med et smell!! men dette kan jeg for selv, og jeg er fullt klar over at jeg ikke tok det helt alvorlig. for øvrig har det ikke helt gått opp for meg enda, hva jeg faktisk skal gjennom..

Men når er det nok SYTING! de bloggene som kommer i framtiden skal være skrevet av en mindre selvmedlidende pasient.

Dagene går...

Jeg har gjort veldig lite de siste dagene.. Alt er på en måte satt på "vent"..
Jeg er bare forvirret og skjønner egentlig ingenting.. hvorfor behandlingen ikke ble startet med en gang f.eks..?
Har lest litt blogger til andre kreftsyke (det er ikke morsom lesing, og ikke skjønner jeg hvorfor jeg gjør det heller) Men jeg tror jeg trenger litt informasjon.. som jeg ikke fikk med meg når jeg fikk akkurat den informasjonen..
Vel, skal møte opp med bagen min, kampånden, og staheten min, for å bli kvitt svineriet!
Dette har jeg rett og slett ikke tid til! Jeg har en drøm (dagdrøm vel og merke, for nattesøvn er fraværende) om at de finner opp en mirakelkur, som kan gjøre alle kreftsyke frisk i en håndvending.. det er jo lov å håpe!
Uansett, de siste dagene har jeg brukt opp det som er av energi.. ridd min fantastiske hest til en 3 plass på vintercupen i går, ruslet tur i skogen i dag (søndag), snakket med familie og venner ustanselig.. jeg syns ikke det gjør saken noe bedre å snakke om dette.. i værtfall ikke det sammen om og om igjen! Ikke har jeg noe svar til de som spør 100 spørsmål heller, for jeg lurer på det samme selv.
antar jeg har blitt noe klokere i løpet av morgendagen! Men jeg er jo også heldigere enn de fleste, for det ble jo oppdaget mye tidligere enn det vanligvis gjør.. Så litt heldig er man jo da..
Ellers har jeg blitt møtt av folk som tror det er smittsomt.. det er ikke morsomt!!
jeg kom i stallen på torsdag, og alle sammen så ut som de nylig har falt ned fra månen.. ryktet sprer seg fortere enn ild i tørt gress, dette til tross av at kun min arbeidsgiver og en kollega/vennine viste om det.
Det er rart med det, men etter at diagnosen ble stillt, føler jeg meg nesten litt verre ,dette er jo bare psykisk selvsagt! Ikke at jeg orket så mye mer før tirsdagen heller.. hver arbeidsdag har føltes mye lengre enn den egentlig har vært.. Og etter arbeid har det ikke vært energi til å trimme hest og hund. Før jul trente jeg en time før jobb, jobbet i 8 timer, deretter trente hest, hund og jogget en halvtime igjen på kvelden.. etter jul har det meste vært et ork.. Så kanskje jeg skulle tatt turen til legen før.. men som min kloke søster karine sier: prøv å legg fra deg tankene en annen plass, og ikke kvern rundt med de hele døgnet..lettere sagt enn gjort!

Min bedre halvdel(....) preben skulle liksom komme hjem i dag, og da jeg fikk vite det sendte jeg noen varme tanker til sjefen hans.. de varme tankene er blitt iskalde, for nå får han ikke komme hjem før torsdag.. okei, så er det ikke så mange dagene til han kommer uansett, men jeg skulle så gjerne hatt han med i morgen!! jeg har ikke lyst til å gjøre dette alene, selv om det begynner å gå opp for meg at dette må jeg faktisk gjøre alene.. om jeg vil eller ikke!

Dette blir en roteblogg, men jeg prøver å ikke gjøre min søster gal med alle tankene mine, og da må de ut på annet vis:) og det er nok bare mine kjære familiemedlemmer som leser her uansett.. så da velger dere selv om dere vil lese eller ikke!

og for å gjøre karine blid: jeg håper så inderlig at jeg skal få beskjed i morgen om at "du, sorry assa, men det har skjedd en feil her, det var ikke dine resultater! du er bare litt sjuk i hodet" (for det er alle klar over) og dermed får jeg med noen vitamintabletter, og blir frisk som en fisk! det hadde vært noe det!
og er ikke dette positiv tenking, så veit ikke jeg karine!
Men da skal jeg finne senga, og prøve å få et par timer søvn, før marerittet starter for fullt i morgen... om jeg da ikke får en gledelig overasskelse "DU ER MED PÅ SKJULT KAMERA-TV" skulle ikke blitt sinna en gang jeg..
vel,hei så lenge!