Hjemme igjen...

Litt tidligere enn planlagt.. Men vi har hatt en kjempefin tur! Det ble 2 overnattinger på hytte, før vi fikk 3 dager på spa-hotell.. Dagene har vært litt opp og ned, mye pga formen min er ganske laber om dagen. Men vi har benyttet oss av room-service (genial oppfinnelse), tatt alle slags rare leire/varme/rare behandlinger, snakket tull og fjas og litt seriøst til langt på natt, satt i gang brannalarmen på hotellet, da vi ikke giddet å gå ned for å ta oss en røyk.. Skal ikke disse alarmen utløses av varme da??? Konklusjonen er at vi hadde en fin tur, at Siri er en utmerket tur-kamerat, og at det er utrolig godt å komme hjem til verdens beste kjæreste og en skikkelig klem! Vi trengte disse dagene borte fra hverandre, og har vel begge funnet ut av diverse ting mens vi har hatt "fri".. Nå er ting som det skal igjen, og om disse problemene dukker opp igjen, så vet vi kanskje litt mer hvordan vi skal løse de. Forhåpentligvis blir ting lettere når Preben blir borte på dagtid for å jobbe! Og til dere som trodde Preben skulle være singel snart, tro om igjen;)

Jeg har forøvrig lært en del annet også, ikke bare de siste dagene, men de siste 5 mnd..
Jeg har funnet ut at behandlingen ikke skal gå sin gang ubemerket, noe jeg så gjerne ville at det skulle gjøre. Jeg setter meg skyhøye forhåpninger, og får en like stor nedtur hver eneste gang, når det ikke skjer..
Jeg trodde dagene skulle bli så fine når jeg endelig kom meg hjem. Jeg skulle begynne å jobbe, helst med en gang, og det sosiale livet jeg levde før, skulle bli akkurat som før.. Der kunne jeg bare tro om igjen..
Jeg oppsøker ikke store folkemengder, og er det mer enn 5 personer som handler på bunnpris rett rundt hjørnet, må noen andre gå inn i stedet..
Jeg blir sprø av å gå hjemme, sinna av å ikke gjøre noe, sliten av å gjøre den minste ting, og lei av å forklare til alle hvorfor jeg ikke vil være med en tur på shopping, ut på byn, være med ut å spise osv osv.. Jeg er ikke i storform bare fordi jeg er hjemme igjen, og frodi folk forventer at jeg skal være det!
Men nok klaging om akkurat det.. Jeg kommer sikkert en dag til å lære meg å dempe forhåpningene mine, og skjønne hva dette innebærer.. I mens skal jeg håpe at jeg kan bli en struts! For da kan jeg stikke hodet under jorda, og vente til problemene går over av seg selv..Føler at jeg blir stående en stund med hodet slik da men...
Bare så det er sagt, det er ikke det fysiske som plager meg mest om dagen, det er oppi hodet mitt det største problemet er.. Jeg vet jeg kan gjøre noe med det, men greier ikke helt å komme ut av den tankegangen som har satt seg fast der..
Som sagt, det er er ikke bare sol og glede her om dagen (ville jeg ha hatt sol, skulle jeg kanskje valgt bort Bergen som hjemsted.....) men vi satser på noen bedre dager snart.. Og siden jeg ikke er noen struts, skal jeg begrave meg under teppet, i armkroken til, som nevnt en gang eller to før.. verdens beste Preben:)