Ei helg preget av sorg..igjen..
Men vi har jo skjønt at ikke alt skal gå på skinner..
Det har vist seg at dette skal bli vår største utfordring.. Skjer det noe bra, SKAL det skje noe dårlig/negativt i samme "farvannet"!
Det jeg funderer litt på for tiden, er at mange med en kreftdiagnose bak seg, sier at livet er så mye bedre etterpå.. Man ser lysere på livet, vet at man ikke skal bry seg om bagateller/småting/været osv osv..(Jeg hadde ett utmerket og herlig liv FØR denne livsendrende diagnosen jeg altså! Dette var ikke nødvendig, om jeg kunne få velge liksom...;)
Mulig det er for tidlig at sånne tanker skal dukke opp i hodet mitt?
For jeg syns det er for kaldt, jeg bryr meg om bagateller (alt ettersom selvsagt) og jeg går med en konstant magefølelse på at det skal komme ett tilbakefall. For det hadde bare vært min typiske (u)flaks!
Jeg har forøvrig aldri hatt flaks. Det har jeg jo smertelig erfart nå..
Snakket litt med en kreftsykepleier i dag.. om at jeg stadig går å venter på en dårlig nyhet.. Det har vært så mange av de det siste året, så hvorfor snu trenden nå liksom? (Nei, optimist er også ett fremmedord for meg akkurat nå;)(Har våknet midt på natta av mareritt og slikt..og det er ikke heeelt meg!) Men jeg måtte bare komme meg tilbake til "livet" igjen, få ting på avstand, og da vil vist den angsten forsvinne gradvis av seg selv!
Vel, uansett.. Hva var det jeg skulle skrive nå?
Her skulle det stå noe lurt..
Okei.. Vi reiser hjem på tirsdag, om alt går etter planen(heh...)
Preben kom tilbake til Oslo for en liten time siden, like rolig og avbalansert som alltid. For min egen del greier jeg ikke helt å fatte at vi aldri får snakke med Olav igjen.. Skyver det bare litt foran oss akkurat nå.. Realiteten treffer oss vel i hodet med en murstein etter helga..
Så alt i alt, har vi det bra altså.. Alle 3 på verdens minste bøttekott av en hybel.. (Minn meg på at jeg aldri skal prøve meg som fattig student i Oslo!!)
Tenker nå på dere likevell jeg da, selv om dere ikke har helt forstått det. Skjønner godt hvordan det er! Det blir vel for langt borte på en måte!
SvarSlettTa vare på hverandre og få tankene over på livet videre.
Kan ikke si så mye om "angsten" din, men vil tro det blir bedre når du kommer hjem å kan starte opp livet ditt der det slapp i mars?
Klem fra Renate
Gruet meg til å gå inn på bloggen deres i dag.. med tanke på det som skjedde i går..
SvarSlettMen du er sterk som alltid! Forståelig at dere ikke vil skrive noe særlig om det heller da, så *** og hvermann kan lese det!
Og ikke minst er det godt å "se" at den lille undertonen av humor er tilbake, når man leser litt mellom linjene!
Stå på! Dere er heltene mine <3
Ord blir fattige....... Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg sender dere en KJEMPEKLEM, begge to.
SvarSlett-Anita-
Hei Thea!
SvarSlettTror nok det er for tidlig for deg å se det eventuelle positive som kommer ut av sykdommen. Eller positivt? Det finnes jo ingenting positivt ved den, bare at små bagateller blir enda mindre sammenlignet med det du gjennomgår.
Da sønnen min var 12 år ble det oppdaget at han hadde svulst i hjernen. Han ble operert, og slapp heldigvis stråling og/eller cellegift, og eneste bivirkningen etterpå er epilepsi. Så vi har vært heldige!!
Og i den sammenheng kan jeg si at jeg blir lett overbærende overfor de som klager over rennende nese, sår hals -evt en liten forstuving i fot etc.. Vi er nok blitt veldig takknemlige for at livet har stabilisert seg på normalt nivå igjen. Så får andre foreldre, som ikke har opplevd skumle sykdommmer på nært hold, bekymre seg om småting. (Selv om de nok kan oppleves som ille nok: Ref Bjørn Eidsvåg: Det er feigt at unger kan bli så forkjøla!!) Misforstå meg rett, ville gjerne unngått en veldig syk sønn (Det er feigt at unger kan få kreft!!) Men vi bekymrer oss ikke for småting lenger, setter mer pris på sykdomsfri tilværelse..
Riktig god bedring, du skal se at uflaksen din er oppbrukt nå, krysser fingrene for det.
Torhild
hehe, fotball er gøy. Nesten så jeg skulle vært i Bergen og sett når Godset banker Brann;))))
SvarSlettAnita
Oi Thea...Har vært litt fraværende i det siste jeg, og nå fikk jeg lest om deres store sorg.
SvarSlettVet ikke hva jeg skal si en gang..men jeg tenker på dere!
Hvem vet, kampen er 25. april i Bergen......Plutselig så er jeg der;)) Eller kanskje dere kommer til Drammen 22. august. Da er det også Elvefestival her - så det er mye å se på for de som ikke er fotballinteressert også;))
SvarSlettDet var trist ! Kondolerer til dere alle.
SvarSlettSamtidig kjempe flott at du kan reise hjem - hvis det nå går som planlagt.
Ser du sitter med mange tanker om dagen...Det er veldig vanlig, tror nok alle kreftpasienter føler det slik mer eller mindre...det som jeg syns er så flott og som antaglig er en stor hjelp er å snakke åpent om det og bearbeide følesene.....Det var noe jeg savnet da jeg var yngre - kreft var rett og slett et ikke tema på den tiden.
Jeg vil ikke påstå at livet blir " bedre ", for som du sier livet ditt var bra før :-)) men man blir jo preget og sitter med en helt annen erfaring så livet blir jo på en måte annerledes på flere måter, man vokser kansje mer som menneske -
Jeg er nok egentlig veldig utålmodig som menneske og ting skal egentlig ha skjedd i går... :-) men sykdommen og alt som hører med har gjort meg litt mer tålmodig for å si det sånn :-))Kjedsomhet er ett fremmendeord for meg - selv det å stirre i veggen en hel formiddag kan jeg takle greit :-))
Jeg kan love deg at etterhvert så blir det lettere å gjennoppta livet ditt og den værste angsten slipper taket...du er vel midt i bearbeidelse fasen , gi deg selv tid :-)
Måtte dere finne styrke i dagene som kommer og at det blir en fin begravelse.
Anne