Natten er lang....

Når man ikke får sove.. Det dukker også opp mange tanker som ikke skal være her..
Spesiellt når man er alene for første gang på mange mange uker! Det er litt skummelt merker jeg, og plutselig være HELT alene..(Preben måtte hente Fredrik, etter at Pajeroen min tok natta noen timer unna her) Ingen Preben, mamma, storebror eller leger/sykepleiere tilgjengelig.. Nå er det riktignok en halvtime siden Elisabeth dro over til Olav, etter at jeg mente det gikk heeelt fint å være alene.. Med det samme hun dro, følte jeg meg ensom og forlatt.. Men man vel lære seg å være litt selvstendig igjen kanskje. Det jeg irriterer meg mest over, er søvnrytmen.. Før var jeg gjerne i drømmeland før 23, og oppe en stund før vekkerklokka ringte 06.. Nå er jeg mye våken på natta, og sover derfor mye på dagen, og gjerne noen timer sånn innimellom.. så søvnrytmen må virkelig jobbes inn igjen!

Å komme hjem igjen, var ubeskrivelig godt! Det er en følelse som må oppleves. Men det ble likevell ikke helt som jeg hadde tenkt.. Kvelden i går, og hele dagen i dag har blitt tilbragt på sofaen foran Tvn.. One tre hill sesongene har trofast gått på skjermen, og jeg har fått med meg 10 minutter til sammen..
Telefonen har ringt x antall ganger, og kun en ble besvart. Da var det mamma som ringte.. I en alder av 24 år, bør man virkelig ikke savne en mamma så mye som jeg gjør! Meldingene har jevnt tikket inn, og jeg har ikke svart på noen.. Preben var en tur på butikken tidligere, og da ringte det på døra.. Døra ble ikke åpnet..
Jeg skjønner ikke helt som plutselig har skjedd.. Jeg har jo alltid brukt å være sosial, likt å bli kjent med nye folk, helst hatt minst 5 venner på besøk til stadighet, døra vår har alltid stått åpen.Vennene våre her er som sagt, helt fantastiske. Mange jeg ikke kjente fra før, har bare innstillt seg på å hjelpe til med alt fra det praktiske til det psykiske.. Nå låser jeg døra og legger meg på sofaen med hodet under ett pledd.. Jeg blir stressa, kvalm, hvilepulsen stiger til sikkert 200, og alt blir kaotisk ved tanken på å snakke med andre enn Preben, familien, eller min kjære Siri.. De vet når de skal være stille, og de vet når de kan si fra om at jeg skal skjerpe meg!

Senere på dagen kom det ett par naboer, som ville ønske oss velkommen hjem, men Preben måtte bare beklage og si noe om "kan ikke invitere inn pga fare for smitte"..
Jeg greier rett og slett ikke å bli kjent med nye folk akkurat nå. Det blir for mange spørsmål, blikk og medfølelse. Jeg vil ikke ha det!! Dessuten føler man seg så.. vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg savner håret mitt.. Det er liksom ikke noe å "gjemme seg bak" lengre. Dette er jo bare tull, for håret er noe materalistisk egentlig. tenk på de som mister håret og aldri får det tilbake pga annen sykdom! Jeg får det i det minste tilbake! Ikke føler man seg særlig "fresh" etter en lang tid på sykehuset heller, med div behandling.. Dessuten er jeg blitt, som tidligere nevnt, en egoist.. Jeg forventer at folk skal forstå at jeg ikke orker å snakke med de, svare på telefoner/meldinger/mail, eller få besøk.. Preben stakkar, må også si nei. dessverre, det passer ikke nå.. Men når skal det passe igjen da?
Det er kanskje på tide at noen sier "Thea, skjerp deg!!" snart..Føl deg fri til å si fra når som helst! Stakkars meg liksom, som har gode venner, og en herlig familie.. Og ikke minst verdens beste kjæreste!
Hva er det jeg prøver å si her egentlig? Jeg tror kanskje jeg bare beklager at jeg er en sær,egoistisk enstøing for øyeblikket (en enstøing som ikke vil være hjemme alene...)
Jeg lover at at det snart skal bli bedre! At jeg snart både tar i mot besøk og svarer på telefoner med glede igjen:) snart..