Endelig hjemme

I dag pakket vi bagene våre, ble utstyrt med medisiner nok til å holde de narkomane "happy" i flere uker, mange formaninger,beskjeder, tid for neste oppmøte (uten overnatting) og en lykke til hilsen! Jeg er hjemme!! For godt! Håper jeg...
Jeg skrev innlegget i natt også, men Preben skulle slenge inn noen bilder, og slettet det.. Jepp, Familien-god-med-data!
Jeg er nå ferdig med de 4 verste,tyngste og vondeste måndene i hele mitt 24 år lange liv! Jeg vet også at veien videre, før jeg er 100% frisk, er både lang og hard, men nå kan det bare bli bedre! Det skal ikke mye til for å si det sånn..
Jeg har hele tiden bestemt meg for at kreft-diagnosen ikke skulle få prege hverdagen min, ta all oppmerksomheten og være så "synlig". Frem til nå har det vært litt vanskelig å unngå det, men planen var at når jeg kom hjem, skulle jeg fortsette livet som før dette! Det er vel ganske håpløst å gjennomføre, for det vil prege hverdagen min, så lenge jeg skal fortsette å ha i meg den gifta. Ikke ble jeg frisk og rask så fort jeg kom hjem heller. Løpet for sommeren var jo lagt opp før jeg ble syk, og selv om jeg var fast bestemt på å gjennomføre det, har vel Preben vært litt mer realistisk. Etter at vi har gått noen runder med meg, kom vi vel fram til at en rolig sommer er helt greit. Vi trenger begge å komme oss på beina igjen (jeg bokstavelig talt)

Jeg har tenkt litt på hva jeg skal gjøre med denne bloggen.. Skal jeg slette den, fortsette å skrive om en særdeles kjedelig hverdag, eller bare "glemme den"!?
Bortsett fra de koselige kommentarene vi har fått fra kjente og ukjente er det veldig lite positivt å lese her.
Nå har jeg jo ett lite håp om at ved.behandlingen skal bli ganske grei, og er det noe vi har savnet, er det å høre om de personene som har greid seg fint gjennom dette.
I tillegg kan det være greit å se tilbake på, når livet omsider blir normalt igjen..
Jeg husker spesiellt en dag i Oslo, rett etter at jeg begynt i ny jobb.. Jeg begynte vanligvis kl 06.30, og denne dagen våknet jeg 06.45. Ute regnet det okser og rundballer, det blåste sidelengs,oppover og nedover, varg greide å lure seg ut av halsbåndet, så jeg hadde en hyperaktiv Border Collie løpende løs på Sagene, i tillegg sto håret til alle kanter, og på toppen av alt greide jeg å låse inn bilnøklene i pajeroen, mens jeg prøvde å få tak i Varg. En spesiellt dårlig dag mente jeg da.. Nå derimot, ville jeg kalt det max uflaks. En dårlig dag, det er når man spyr 20 ganger daglig, mat og drikke ikke går ned,pga sår i hals og munnen, man har like stor kontroll på beina, som etter 10 tequila-shots på rappen, (for de som ikke har prøvd det:ikke særlig god kontroll nei) og man trenger store doser smertestillende bare for å eksistere.. Da har man en dårlig dag da.. Dårlige hårdager finnes ikke lengre, vær heller glad for at det fortsatt er der!
Jeg tviler på at jeg noen gang greier å glemme akkurat dette, men det er aabsolutt flere andre som bør begynne å sette mer pris på det livet de har..
Uansett, jeg får tenke litt mer over denne blogg-saken.

Som sagt går vi en rolig sommer i møte, og jeg merker at jeg egentlig er veldig glad for det. Jeg har funnet ut at jeg ikke er uovervinnelig,at jeg ikke tåler alt, selv om jeg smiler og er glad.. Når helsa svikter, kan du smile så mye du vil.. men kreften f.eks forsvinner ikke uansett den..Da må man bare ta ting som det kommer, og la humørsvingingene leve sitt eget liv. Jeg har brukt mye tid på å late som om at ting går bra. Nå bør jeg vel ærlig innrømme at alt ikke har vært/er så veldig bra. Men det kommer til å bli det igjen!

Jeg har også lært at man ikke kan klare alt selv. Uten familien og vennene mine hadde ikke dette gått så bra som det gjorde.
Jeg har 3 herlige søsken, som har gjort dagene mine litt bedre bare ved å være tilstede for meg.. Karine og Elisabeth har reist i skytseltrafikk mellom familie, jobb og meg, Sivert og Kristian har passet unger, vært med på besøk og gjort det de kan for at alle skal ha det bra.
Fredrik tok steget helt ut, bestemte seg for å flytte ned hit til jeg er 100%frisk, og har vært den som har turt og "pushe" meg videre når jeg ikke ville mer.
Mamma har vært her i nesten 3 mnd, lagt ting til rette for oss, stellt hus,laget mat til meg hver dag, og i tillegg jobbet utenom.
Preben vet jeg ikke hvor jeg skal begynne med engang, så jeg lar det være.. Jeg kunne rett og slett ikke vært heldigere i valg av kjæreste, venn og samboer.
Olav, Svigerfar.. Har pusset opp huset, passet hundene, vært daglig på besøk, og lista går videre i det uendelige!
Stig har vel aldri vært nevnt her, men det er altså samboeren til mamma.
Han har på en måte vært den faren som min virkelig far aldri har vært.. Han har roet oss ned, når ting har vært som verst.. Han har kommet på besøk flere helger, og har vel kanskje vært den som har støttet alle de andre, som er blitt litt glemt i denne perioden.. Man kan vel si at alle "jentene" i familien har vært veldig heldig i valg av partner!
Det er så mange som fortjener en stor takk og ikke minst en klem! Og ikke minst skummelt å nevne noen bare.. Det har falt av noen på veien, mens andre, mer verdifulle mennesker har blitt med videre..
Så takk til alle som har gjort dagene mine litt lettere, i en tung periode. Alle som har hjulpet til med både det psykiske og det fysiske i hverdagen. Alle som har skrevet oppmuntrende og hyggelige mailer,kommentarer her, sms, telefoner og besøk. Spesiellt de som er helt ukjente for oss, som har tatt av tiden sin for å skrive hyggelige meldinger til oss! Dere vet selv hvem av dere som fortjener både en stor klem og ikke minst takk! Dere er fantastiske og har en medfølelse for andre, som begynner å bli ganske sjeldent for tiden! Ikke minst har disse kommentarene her, mailene osv osv betydd mer enn dere tror, selv om jeg mildt sagt har vært håpløs til å svare dere..
Aller helst kunne jeg tenkt meg å møtt alle sammen personlig,å gitt dere den klemmen:) Men først må immunforsvaret ta seg opp litt.. hehe.. Hva med en langweekend i Bergen om noen mnd! Anse dere som invitert!

Ellers kan jeg fortelle at det planlegges en ting, i familien for tiden.. Og det er ett lite bryllup i august.. Om det er vi som skal gifte oss, eller noen andre, kan være en liten overraskelse til senere;)

Som legen min sa: Dette kommer til å bli en lang og hard prøve for tålmodigheten og pågangsmotet ditt. Nyt de gode dagene ekstra mye, og glem de dårlige fortest mulig.
Det jeg skal gjøre framover, er å leve på de gode og eksistere på de dårlige dagene!
GOD SOMMER:)