Tankefull

Vel, fortsatt på "hybeln".. Feberen vil ikke gi seg, så vi blir her værtfall til i morgen, ser det ut til..
(Er forresten Preben som skriver, da den virkelige forfatteren ikke er helt oppegående)
Det temaet jeg skal ta opp, er noe man sjelden diskuterer.. Og som man sjelden hører om, sånn som min oppfatning er værtfall.
I går kveld fikk vi en dårlig nyhet.. En mail som er sendt ut til 10-12 personer, fra en god barndomskamerat av meg.
Bl.a sto det at han trengte gode venner framover, at han ikke greide å si det ansikt til ansikt. Etter mye snakk rundt grøten, står det nederst i denne mailen at han er syk,har vært det i mange år, og at diagnosen var Hiv.....Om vi hadde mulighet til å være en god venn en stund framover, skulle vi ta kontakt så fort som mulig. Samtidlig sto det, at han ville skjønne om ingen tok kontakt. Man kan vel kalle det for den verste nyheten en person kan få.. Vi har jo uhelbredelig kreft også, som er jevnt. Man kan jo forsåvidt leve lenge med Hiv... Men vi ble værtfall sittende å snakke en stund, tok en telefon til kameraten, som forøvrig ikke hadde hørt fra noen av de andre han hadde sendt mail til..Hvor mye vi kan gjøre personlig for de, er jo usikkert.. Min kone sin helse kommer alltid først for min del. Men vi bør vel alle gjøre det vi har mulighet til. Som Thea selv sa, heller leukemi, enn Hiv.. Uansett hvordan utfallet i hennes situasjon ble.. Bare å ha noe håndfast, en behandling som i de fleste tilfeller har positivt resultat.. Men å bare få en diagnose som man ikke kan gjøre noe særlig med. Bortsett fra livsforlengende!
Dette er i tillegg en gift mann, med 4 barn.. For å forklare litt mer.. (Ja, vi har tillatelse til å skrive dette) For noen år tilbake var han på kjøret.. Sprøytenarkoman med andre ord. Dama fikk han på beina igjen, og det så ut som at det fikk en lykkelig slutt.. Så urettferdig kan det bli!
Jeg kan bare tenke meg hvordan hans kone har det. De vet at det kanskje nærmer seg slutten, og det er ingenting de kan gjøre.. Jeg vet selv hvor hjelpesløs jeg er, når det gjelder Thea. Når hun sliter, har det vondt, når tilbakefallet kom.. Det skulle heller skjedd meg, tenker jeg mange ganger. At hun ville vært en flinkere pårørende. Men det blir feil å si.. Jeg kunne ikke tenkt meg at Thea skulle vært pårørende heller, og ikke at en god venn og hans familie skal oppleve å være i en så grusom situasjon.
Feil er det også at vi må få en sånn beskjed, før vi skjønner at vår hverdag ikke er helt håpløst. Jeg mener fortsatt at vi har en alvorlig nok utfordring vi også, men den er ikke håpløs!
I samme stunden går tankene til Regine. Ei jente vi aldri har møtt, men man likevell bryr seg om. Hun har på en måte vært med oss hele veien, og var "frisk" når vi først kom i kontakt med henne. Det er både urettferdig, og veldig trist når slikt skjer! Men vi sender noen gode tanker mot baillbyn, og håper at det snur seg, og legene kan finne noe som fungerer!

Thea ser det ikke helt selv alltid, men vi har lært mye denne tiden vi har vært i "gamet".. Man skal ikke ta noe for gitt, og sette pris på det man har, spesiellt om man har en normal hverdag! Å gå på jobb skal ikke være noe ork.. Det skal være greit å gå på jobb, av den grunn at du KAN gå dit!
Skriver meg helt bort nå.
til slutt, tankene går til en familie ett lite stykke unna her nå.. Og skulle det være noe, er vi ikke lengre unna enn en telefonsamtale!
For å ikke virke veldig "heltemodig" (som Tobben sa akkurat nå) så hadde kanskje vi også reagert på en annen måte for ca 7 mnd siden.. En sånn nyhet kan sette de fleste ut av spill, og gjøre de litt handlingslammet...