Det fryser hardt når det fryser mellom mann og kone. Ukjent
Jeg kan skrive under på at det stemmer!
På mandag utløste det seg en voldsom krangel om 5 sekker med tomflasker... Om hvem som skulle ha pantet de den dagen, og hvorfor det ikke var blitt gjort!
Jeg mente selv at jeg hadde en god unnskyldning, siden halve dagen var blitt brukt på sykehuset, med cellegift og slike ting..Dette er dager da jeg kun eksisterer, ikke "lever"... Resten av dagen ble brukt på sofaen.. Han mente at siden han hadde vært på jobb hele dagen, og jeg kun hadde vært hjemme, så kunne jeg ha gjort det..(Til hans forsvar hadde han glemt at jeg var på sykehuset den dagen!) Alt av sinne og frustrasjon som var spart opp siden mars skulle ut... Vi har hatt våre krangler før, men nå greide vi rett og slett ikke å "roe det ned igjen"...
Så onsdag morgen fikk jeg nok, og satte meg på flyet hjem til mamma!
Vi skulle jo egentlig hjem, men Preben måtte jobbe denne uka, så vi hadde egentlig utsatt turen.. Uansett, i sinne og frustrasjon over det meste, greide jeg å glemme å ringe hjem, og i tillegg ta flyet til Molde og ikke Kr.sund... Er det mulig?!
I disse svine-tider er det jo ikke så veldig lurt å oppsøke store folkemengder.. Og på onsdag var hele moldes befolkning akkurat på flyplassen.. Garantert! Jeg fikk ganske kjapt ett eget venterom, mens jeg satt der i to timer og ventet på mamma, som måtte dra fra jobb og alt! Vi hadde akkurat kommet hjem, da telefonen ringte.. Preben hadde fått beskjed om at vi skulle møte opp på sykehuset.. Vel, beskjeden ble gitt over telefonen, og transplantasjon var ett faktum!
Plutselig var ikke tomflasker,hus,krangel og mannfolk så store problemer likevell...
En litt tøff kveld på onsdag, uten Preben for første gang på alt for lenge.. Han har liksom vært der hele tiden nå..
På torsdag morgen ble jeg servert frokost på senga, AV min kjære mann! Gjett hvem som hadde kjørt oppover på natta da....
(Ekteskapet har sine stormer, sine orkaner, liksom...verdenshavet. Men det har også sine havblikk...Nils Kjær... bl.a noe som sto i "unnskyld for at jeg er en tosk-kortet som fulgte med frokost og blomstrene:)
Men okei... Jeg vet at jeg har verdens beste mann, men enkelte ganger så..!!
Det beste med å krangle er jo det å bli venner igjen:D
Fra nå av skal vi kanskje unngå sånne "stooorkrangler" da, om ikke annet..
I morgen drar vi hjem igjen.. eller, til Olav da, som nesten frøys på seg lungebetennelse tidligere i uken, pga isveggen vi hadde mellom oss....
Det skal bli så godt å flytte for seg selv igjen!! Ikke misforstå, Olav er den beste å bo hos i denne situasjonen.. Men det skal uansett bli godt å bo for seg selv, krangle,rote,rydde, og styre det meste selv på egenhånd!
Joda, velkommen til vår verden.. utenfor sykehuset:)
Aha...nå er jeg her igjen...Sitter en fredagskveld for meg selv....har det ganske kos på Facebook....men sufer og titter litt og stikker innom blogger jeg følger...Så ser jeg ny oppdatering! Det er nesten som å lese litt om seg selv!! Har ikke tall på hvor mange ganger en krangel har oppstått pga tomflasker!!
SvarSlettÅ, du skal vite hvor ofte jeg stikker til mamma i vanskelige stunder!! forskjellen er at mora mi bor i sokkelleiligheten under oss:-)))
Ikke det at jeg raker ned på mannen min...for han er den beste som finnes! Tror ikke jeg kunne ha fått en bedre mann enn han , men likevel dukker det opp krangel og situasjoner som ikke er så hyggelige...de vanskelige tidene oppstår nok uansett!
For meg virker det som det er mye kjærlighet mellom dere - og sann kjærlighet overvinner alt!
Flere som er "sent" oppe:) Alltid like hyggelig med noen ord fra deg:)
SvarSlettHehe, det er bra det ikke er bare jeg som drar hjem til mamma!! Selv om min mor ett lite stykke unna da..*kremt*
Jeg tror man bør krangle litt innimellom, for å ha det bra.. Men denne gangen gikk det "litt over styr":p Heldigvis skulle det bare en dag fra hverandre, til å fikse det igjen.. Vi går vel litt for mye oppå hverandre om dagen!
Nå har vi også fått oss facebook (eller Preben i skrivende stund faktisk), men skjønner ikke helt at det er så populært som folk skal ha det til... Blir sikkert bedre etterhvert:)
I ett ekteskap må man hele tiden gi like mye som man får.
SvarSlettJeg nevnte det en gang før, at når du ble frisk, så burde du ta litt ekstra vare på forloveden din. Nå er dere altså gift da.
Og det er ikke for å være hverken slem eller frekk, men nå når du er i fin form, bør du kanskje stå på litt for ektemannen din. Som f.eks pante de tomflaskene. Siden mannen har begynt å jobbe igjen, og du går hjemme (går jeg ut i fra) må oppgavene i huset deles rettferdig..
Håper du ikke ser på dette som frekt denne gangen, som du gjorde sist. Det er bare godt ment!
Skjønner tankegangen din Anonym med å gi og ta....men det henger ikke på grep det du kommer med! Sånn er det ikke ikke i det virkelige livet som alvorlig syk!
SvarSlettDu skulle ha vist hvor mye man ønsker å bidra . men kroppen sier rett og slett NEI...man er rett og slett helt pumpa for krefter og det eneste man vil er å bidra , men man får det ikke til!...men energien er rett og lett borte vekk.....det er ikke bare å ta seg sammen! Jeg er full klar over at det er tøft å være pårørende - og at alt det vonde som følger med - også all slit og plikter som følger i et ekteskap - alltid går det utover den man er glad i- Men jeg tipper du ikke klarer å sette deg inni situasjonen til et alvorlig sykt menneske! Mulig du er veldig uheldig av ditt valg av ektefelle??
Og er man under behandling og ikke tar dine forholdsregler kan det få alvorlige følger....I værs fall døden! Trosset selv leger og mora mi under en perm...det endte i hjernehinnebetennelse og koma . noe som førete til at jeg ble døv.Noe som kansje kunne vært unngått hvis jeg hadde tilbrakt dagen i sofaen! vanligvis ville jeg ikke bruse opp slik..men dette syns jeg var et hån mot noen som slåss for livet sitt...Thea og Preben må få krangle og finne ut av ting som ektefeller på lik linje med friske mennesker..de har bare såååååå mye mer å finne ut av.....isteddenfor å påpeke i negativ retning er det vel mye bedre å prøve å gjøre veien litt lettere?????
Har egentlig ikke så mye mer å si om den saken jeg.. Anne forklarer det vel godt nok?
SvarSlettGrunnen til at dette innlegget ble postet, var i grunn bare for å vise at forholdet vårt har sine opp og nedturer det også.. ting er ikke så rosenrødt som vi gjerne vil ha det til!
Synes egentlig litt synd på deg.. Det kalles mindreverdighetskompleks det du sliter med!!
Men for all del, om du har din egen sykdom å slite med, og greier å gi alt for din andre halvdel! Kjempeflott for deres del!!
Thea..
SvarSlettDu må virkelig unnskylde at jeg var så frekk å publisere det siste innlegge...Jeg har vel ingen rett til å blande meg inn i det!! men ble jo litt oppgitt ! Du klarer fint å forsvare deg selv du!
Så bare slett det! - jeg klarer det jo ikke:-)
Men havnet du virkelig i Molde?:-))
Go lørdag!
For min del kan det gjerne bare stå der, om du ikke har noe i mot det!:)
SvarSlettJeg presterte å havne i Molde ja.. Hadde jeg hørt etter, så kunne jeg tatt flyet som gikk 2 timer senere, til Kr.sund.. Men var vel ikke helt med den dagen der:)
Nei, jeg har ikke noe imot det...står for det jeg har skrevet....først lurte jeg på om jeg overreagerte, men etter å ha tenkt litt er jeg faktisk litt sinna! - Men jeg kunne jo ha latt dere få svare først:-)) men gjort er gjort!
SvarSlettEr det slik mange pårørende ser på de som er alvorlig syke liksom!! at vi er en belastning?? Nei, heldigvis tror jeg de fleste skjønner såpass...men de har jo føleser de også , som de naturligvis må få utløp for:-) Skjønner jo at det ikke er enkelt bestandig , men er det sååååå vanskelig??
Kan tenke meg at du føler en indre uro, som krever mye krefter og energi i å "ordne" opp i samtidig som man er fysisk tappet for krefter!Bare det å tenke kan være et ork!
Å legge seg ned på sofaen etter cellegift handler ikke om latskap!
Og er formen noenlund grei så ønsker man vel å bruke energi på andre ting enn å pante flasker og brette tøy?
Og: du går hjemme...aha akkurat som det er et valg og en ønskesituasjon...
Facebook er bare toppers:-)) Især for meg som ikke hører...der inne er jo alt visuelt:-))
Preben var på vei til å svare, men han fikk forbud;) Han blir jo sååå sinna.... Så det var bedre at noen andre fikk det "første ordet"!
SvarSlettSelvsagt er det tøft for de pårørende også.. De går i samme uvisshet som oss, og har det på en måte verre..
Det som kanskje er det største problemet for kreftpasienter, er jo at vi ser "friske" ut, sånn til en viss grad om ikke annet.. Så hvorfor skal vi ikke da greie å leve ett normalt liv!?
Det er der jeg og Preben sliter litt, siden han innimellom "glemmer" at jeg ikke er som før. Har alltid likt å jobbe, og satt sjeldent i ro.. Nå derimot er sofaen min beste venn..
Tidligere har vi som regel greid å snakke oss ut av diskusjoner, krangler og problemer. Men jeg tror begge er så slitne for tiden, at når ting koker litt, så greier vi ikke å roe det ned igjen.. Men vi lærer så lenge vi lever:)
Dumdidum! Dåkk får d tel:)
SvarSlettStakk egentlig bare innom for å ønske deg en fin lørdagskveld, Thea!
Håper formen er sånn passe bra, i forhold til situasjonen. Vi snakkes vel på mandag! Eller.. skal du ikke hit mer du nå kanskje? er neste behandling på Riksen? Ikke`no blodprøver eller no her?
Klem fra "buddy"
Holder av en kald halvliter til deg her;) Kommer du?
SvarSlettJeg har ingen sykdom selv, men er gift med ei som har har psykiske problemer. Så jeg tør å uttale meg!
SvarSlettAt den ene parten hele tiden skal gi og gi og gi, blir feil for meg.
Det må gå begge veier, og slik det kommer ut på denne bloggen, så er det alltid Preben som gir og må ordne opp, støtte og være den sterke.
Kan det tenkes at han trenger litt støtte og bli sett han også?
Bare en tanke.........
Jeg vil påpeke for deg Anonyme frekke fant!
SvarSlettDu kjenner verken Thea eller Preben, du aner ikke hvordan de har det i hverdagen, hvordan fordelingen er, og hva som blir skrevet av det her og ikke!
Bare brøkdelen av hva som skjer om dagene kommer ut her! Det får være måte på til spydigheter du serverer her! Å gi konstruktiv kritikk til noen, om du har gjort deg erfaringene selv, det kan være til hjelp!
Er selv samboer til ei med psykiske problemer, men det kan overhodet ikke sammenlignes med situasjonen disse to er i. Å ha en diagnose, som KAN ha en dødelig utgang, er ikke det samme som angst! Folk med psykiske problemer har det vanskelig, ingen tvil! Men det er uansett ikke noe lignende som en kreftdiagnose!
Har du ikke noe fornuftig å komme med, så klapp igjen!
Pfff! Nå river jeg meg i håret som ikke er der!
SvarSlettHar oppdatert siden hundre gang, i påvente om svar fra Thean miin.. Også ser jeg de utrolig leime kommentarene til anonym...
Jeg veit hva det vil si å være i denna situasjonen. Vi har nøyaktig samme kreft-type, bare at jeg er 1 år lengre i behandlingen.
Jeg hadde vært sammen med Leif i 2 mnd, da jeg fikk den dårlige nyheten.
Det går mye opp og ned, og Ja, man er litt "midtpunktet" i kampens hete.
Og kampens hete varer lenge når det gjelder dette.
Men som Leif sier, så veier de gode dagene opp for de dårlige. Og det tror jeg Preben mener også!
Hvis man ser de to sammen, så tror alle at de er nyforelsket, og nylig er blitt sammen. Jeg hadde ikke tippet at de var sammen på 6 året når jeg møtte de første gangen!
De må bare holde hverandre i hendene, gi hverandre en klem, osv hele tiden!
Så jeg regner med at Preben føler seg tatt godt nok vare på..
Nu har jeg brukt nok plass her:)
Bra svart Tobias, for den psykiske delen kan ikke jeg sette meg inn i.
God helg folkens
Hoooi, Drama her da:D
SvarSlettHans:På vei hjem nå, så vi sparer`n til i mårra vel?
Agnethe:Ser dæ på mandag snuppa!
Tobias:You rock! Vi vet forresten godt hvem denne anonym er:) Skal si det i mårra til deg også, er jaffal ingen å bry seg om!