søndag 9. mai 2010

Til "skap-leserne"(og dere andre)

Okey! Siden jeg maste om at dere "skap-lesere" skulle komme frem litt, så bør jeg vel svare selv også da;-)
Først og fremst:Tusen takk for at dere tok dere tid til en liten presentasjons-runde!! Dere gjorde værtfall dagen min mer innholdsrik, så da gjorde dere dagens veldig gode gjerning i samme slengen;-)
Veldig morsomt å se at av eh.. 17 blogg-lesere, så har vi greid å fange oppmerksomheten til en person i USA! Og ikke minst at en islending leser bloggen vår! Sånt syns vi er veldig morsomt selvsagt:-)
Også tok jeg selvsagt en liten "seiersdans" når jeg så at
jeg hadde fått noen til å bli blodgiver!! Uten tvil dagens opptur!:-)

Ogsåå, en liten tur "bak bloggen"!!
Den siste tiden har det blitt maaaange innlegg i "jeg syns synd på meg selv/jeg er såå syk/klage/deppe-kortison-stilen! Det er IKKE bra, og jeg bør kanskje love at fra nå av så blir alt bedre! Men det kan jeg ikke... Selv om jeg føler at helsa går rette veien, så kan den fort ta en u-sving igjen!
Men noen får kanskje inntrykk av at dagene våre er sånn, hele tiden.. Og da kan jeg
heldigvis fortelle at vi/jeg har jo noen gode timer i løpet av en dag liksom.. Som regel, med noen unntak:-) og da tenker du igjen:"stakkars mann som må dele livet med noe sånt noe", og der skal jeg faktisk være enig med deg av og til.. Men så har det seg sånn, at vi har verdens beste familie og venner, som ser når ting topper seg, før vi gjør det selv.. Som da kan ta med Preben ut en tur, mens andre vasker huset og slike ting! Har vi begge en dårlig dag, så er garantert noen som kan backe oss opp litt! vi har mange å takke, for en enklere hverdag! Uten å nevne noen navn her og nå..

Men disse gode dagene/periodene, da blir liksom bloggen glemt litt.. Vi er veldig dårlig på dele det gode som skjer!(de som har noen kjennskap til denne situasjonen, har kanskje skjønt at ikke alt er kullsvart hele tiden...?) For da er liksom livet så bra at vi må utnytte det! Jeg har hele tiden banket i bordet med at kreftdiagnosen ikke har forandret livet mitt/vårt, men det har det.. Før diagnosen var ett faktum, så hanglet forholdet vårt litt.. ikke sånn at det var krise, men vi var dårlig på å være "kjærester".. Nå derimot bruker vi mye tid på å være kjærester.. Legge igjen sykdom og ubehagelige opplevelser hjemme, og heller gå en tur, dra på hytta, kino (nå ja, det begynner å bli en stund siden men...) eller bare være hjemme å se en film, prate om alt og ingenting.. Sånne ting vi ikke gjorde før.. Vi var opptatt på hver vår kant med jobb, venner, hobbyer, festing osv..
Spesiellt etter transplantasjonen har mye forandret seg.
Nå ser vi at vi ikke skal ta hverandre for gitt mer.. At plutselig en dag kan vi være igjen alene, og fortsatt ha mye usnakket.
Og vi har garantert ikke så mye mer usnakket... perioden i Oslo gjorde nok at vi setter enda mer pris på hverandre.. Og Aina: Du har helt rett i at Preben skulle fått prisen "årets mann":-)
*Rosegtilbaketiltemaet*
Altså, dagene mine er ikke bare ille og kjipe og vonde osv! Selv om det blir framstillt, noe ubevist sånn her.
Vi har hatt mange fine turer utendørs (før den for**** lungebetennelsen), mange hyggelige kvelder i eget selskap (jada, vi høres ut som ett gammelt ektepar) og vi har som sagt en herlig gjeng som stiller opp på det meste!!
Og akkurat DETTE skal jeg bli flinkere til å blogge om!
For jeg har egentlig ett veldig bra liv, sånn bortsett fra div helse-problemer!
Men om man ser på de som er gift med voldelige ektemenn/kvinner,psykopater, uteliggere,narkomane and so on, så har jeg jo ett fantastisk liv:-)
Det var bare det å greie å se det selv innimellom..

I morra begynner jeg forøvrig på kortison igjen!Oh` Joy!
Er i grunn litt over gjennomsnittet spent på morgendagen, da det er tid for beinmargsprøve, og alt-mulig-annet-prøver! Krysser fingrene, tror det verste, men prøver å håpe på det beste!
Og forhåpentligvis blir jeg friskmeldt i 3 nye mnd!
Vel, igjen:takk takk til dere som presenterte dere:-) Det er fortsatt lov å gi seg til kjenne, om det er noen som ikke helt har bestemt seg:-)

6 kommentarer:

  1. Har vært innom en tur for å legge igjen ett svar lengere ned her og for å ønske deg (og Preben seff;)) en nyyyydelig uke, sol fra skyfri himmel, mange morsomme episoder og samle på minner + gode filmer og masse godteri :)

    Take care!

    SvarSlett
  2. Ja man skal ikke glemme at det ofte er de små tingene i livet som betyr noe...Det å sitte sammen krøllet på sofaen å se en god film, kan være like minneverdigt og godt som en helaften på byen med venner og bråk! Godt å høre at du koser deg Thea, og kjekt å få vite at mangelfull blogging egentlig betyr at du nyter livet!! Jippi!!

    Ta vare på livet og elske hverandre i både motgang og medgang!!

    SvarSlett
  3. Hei og hopp. Jeg er en av "skapleserne", bor og jobber i Tr.heim. Er lærer på ungdomskolen, har mann og to flotte barn:) Etter jeg ble mor rekker jeg ikke så mye annet enn de og jobb, men før var jeg som deg en fullblods hestejente. Har ikke mye med erfaring med islandshest, men dressurridning:) Er derimot tante til ei som er veldig ivrig islandshestrytter. Ønsker deg all lykke fremover.

    Klem fra Siv**

    SvarSlett
  4. Heisann!
    Er også en skapleser, og har igrunn vært det ganske lenge nå ;) Er overhode ikke noe flink på å kommentere for jeg vet lissom ikke helt hva jeg skal si noen ganger...Har flere venner som har og har hatt kreft som er unge, så det er noe av grunnen til at jeg leser bloggen. Litt om meg selv, så er jeg 31 år, sykepleier og alenemor til ei nydelig jente på 8 år.

    Ønsker deg/dere lykke til framover, og at alt går riktige veien :)

    Hilsen Cathy

    SvarSlett
  5. Hei, er også en av skapleserne dine. Fant deg via bloggen til Regine. Bor i kr-sund, 4 barn, 40 år.

    Ønsker deg all mulig lykke framover, og ta vare på kaill'n, han virker som en super fyr!

    SvarSlett
  6. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett